Karatens historie

Karatens historie

Av lc

Tidlig historie

Historien om karaten starter langt tilbake i tiden og i den første delen av historien er det mye som er usikkert. Myter, rykter og fortellinger med flere varianter over samme tema gjør at vi ikke kan vite nøyaktig hva som skjedde. I den vanligste versjonen av den tidlige historien fortelles det at buddhistmunken Bodhidarma utvandret fra India til Kina tidlig på 500-tallet, og den tradisjonelle historien forteller at han senere introduserte 18 øvelser for munkene i Shaolin tempelet i Honan-provinsen i Kina. Så har det blditt fortalt at det meste av asiastisk kampkunst stammer fra denne kilden.

Men etter all sannsynlighet er dette en historie diktet opp mye senere, trolig på 16-1700tallet. De forskjellige kampkunstene i Kina har ganske sikkert mange forskjellige opphav og har påvirket hverandre på mange vis opp gjennom historien. Uansett, de mange kinesiske kampkunstene har ofte blitt inndelt i to hovedgrupper, stilarter som legger vekt på flyten av «chi» og som er mykere i bevegelsene («interne stilarter») og stilarter som legger mer vekt på muskelstyrke og direkte bevegelser («eksterne stilarter»).

 

Okinawa

Okinawa har på grunn av sin beliggenhet hatt forbindelser med Kina, syd-øst Asia, Korea og Japan i mange hundre år. For utviklingen av karaten var det spesielt kontakten med Kina, særlig Fukienprovinsen, som fikk betydning. I perioden 1609-1879 var Okinawa en del av Ryukyukongedømmet som var underlagt Japan, men som var i en særstilling og beholdt en åpenhet mot Kina som resten av Japan ikke hadde på denne tiden, noe som ble viktig for utviklingen av «kara-te».

Den opprinnelige kampkunsten på Okinawa gikk under navnet «ti». Samtidig utviklet det som senere skulle bli kjent som karate seg nær de tre populasjonssentrene Naha, Shuri og Tomari. Denne stilen gikk opprinnelig under navnet «tode» (senere «kara-te») som betydde «kinesisk hånd». Navnet skyldtes at teknikkene i all hovedsak kom fra Kina, enten via okinawensere som hadde lært teknikkene i Kina eller via kinesere som lærte bort teknikkene på Okinawa. En gruppe med «36  familier» fra Kina som bosatte seg på Okinawa så tidlig som på slutten av 1300-tallet har trolig brakt med seg betydelig kunnskaper om kinesisk kampkunst til Okinawa.

Teknikkene som gikk under navnet «tode» / «kara-te» ble stort sett praktisert av overklassen på Okinawa. Overklassen lærte musikk, dans, kinesisk litteratur, skrivekunst og kinesisk kampkunst, dvs «kara-te». I noen grad ble kampteknikkene trolig  iblandet elementer fra den opprinnelige kampkunsten på Okinawa, «ti». Trening der tradisjonelle husholdnings- og jordbruksredskaper ble brukt som våpen var også i noen tilfeller en del av treningen. Noen av disse teknikkene lever videre den dag idag, og går under fellesnavnet kobudo. I mange karatestilarter inkluderes kobudotreningen.

«Tode» på Okinawa fikk etterhvert navnene Naha-te, Shuri-te og Tomari-te etter byene der den ble praktisert; disse forskjellene kan sees som opprinnelsen til de forskjellige stilartene innen karaten. I perioden med Ryukyukongedømmet frem til 1879, ble kampkunsten som skulle bli til den karaten vi kjenner i dag undervist i de privilegerte klassene, det ble undervist i svært små grupper eller fra en til en; dvs en lærer – en elev.

Karatens grunnleggere og utviklingen av den moderne karaten

sakugawa

«Tode» Sakugawa

Sakugawa var leder av Shuri-te-stilen på siste del av 1700-tallet. Han utviklet kataen «Kusanku» (etter navnet på en kinesisk militærattaché som besøkte Okinawa i 1761). Kata Naihanchin stammer fra kampteknikker Sakugawa lærte under opphold og studier i Peking. Sakugawa regnes som den som innførte dojo-etikette. Hans etterfølger ble mester Matsumura (1809-1901). Matsumura var ansatt som kongens livvakt på Okinawa. En tid av sitt liv (ca 10 år) levde og studerte han Shaolin Chuan Fa i Kina. Etter tilbakekomsten til Okinawa skapte Matsumura sine egne versjon av kataene «Wanshu» og «Passai». Matsumura ble i 1848 utnevnt til sjefinstruktør på Okinawa i karate og kobudo.

 

Itosu_AnkoAnko Itosu

Anko Itosu (1830-1915) er et av de viktigste navnene i karatens historie. Det har tradisjonelt blitt påstått han var en elev av Matsumura, men trolig var det andre læremestere som påvirket Itosu mer.  Det var Itosu som utviklet Pinan-kataene som er de grunnleggende kataene i de fleste karatestilarter i dag. Han var en svært velutdannet mann med store kunnskaper i japansk og kinesisk litteratur. Han var lenge ansatt som kongens sekretær på Okinawa, senere arbeidet han som lærer. Itosus arbeid førte til at karate tidlig på 1900-tallet ble innført som en del av undervisningen på skolene på Okinawa, noe som fikk stor betydning for utviklingen av karate senere. Karate ble ikke lenger sett på utelukkende som kampkunst, men ble også sett på som en vei til bedre helse og til åndelig utvikling. Itosu hadde mange kjente elever som førte karaten videre, deriblant Chotoku Kyan, Choki Motobu og Gichin Funakoshi.
200px-FunakoshiGichin Funakoshi

Gichin Funakoshi (1869-1957) fikk svært stor betydning for den videre utvikling av den moderne karaten. Han var en innfødt på Okinawa, begynte å studere Okinawa-te som barn, og fortsatte sine studier av karaten som kampkunst resten av livet. Karaten etter Funakoshi hadde elementer i seg både fra kinesisk kung-fu og kempo, kampkunst fra Okinawa og fra den japanske kamptradisjonen.

I 1917 gav han sin første framvisning i Japan av denne nye kampkunsten, men det ble ingen suksess. Noen år senere, i 1922, denne gangen som en gjest av undervisningsministeren, returnerte Funakoshi til Japan for å gi en serie demonstrasjoner. Han stiftet den første karateklubben i Japan det samme året og forble i Japan etter dette. Karatestilen etter Funakoshi er kjent som Shotokan karate.

Tidlig i 1930 årene, i forbindelse med at karaten utviklet seg på Japan, ble det bestemt en forandring i betydningen av betegnelsen ”karate” ved å forandre det første skrifttegnet fra et som betyr «Kina» til et som betyr «tom» (begge deler uttales «kara»). Japanerne var da i krig med Kina og ønsket å kvitte seg med alt som minnet dem om den kinesiske fienden. ”Karate” har siden da altså hatt betydningen ”tom hånd”. Det ble også innført en karatedrakt eller ”gi” i stor grad etter modell fra judo. Beltesystemet kom også til karaten fra judoen. Det første sorte beltet i karate ble delt ut i 1924 (systemet med flere farger på beltene før det sorte beltet ble innført en del år senere). En standardisering av karatens teknikker muligjorde utviklingen av karate som konkurransesport, og etter hvert spredde karaten seg til resten av verden. Den ble offisielt introdusert i USA i 1955. Den første internasjonale konkurransen ble holdt i Tokyo i 1970. Karaten er i dag en av verdens 10 største idretter målt etter antall utøvere. WKF har pr i dag 171 medlemsland.

 

ShoshinNagamineShoshin Nagamine

Shoshin Nagamine (1907-1997) begynte som Funakoshi med karatetrening som barn og fortsatte sine studier av karaten så lenge han levde. Blant hans fremste lærere var 2 av Itosus elever, Chotoku Kyan og Choki Motobu. Nagamine er også forfatter av 2 svært lesverdige bøker om karate; ”The Essence of Okinawan karate-do” og ”Tales of Okinawas Great Masters”. Stilarten etter Nagamine ble kalt Shorin Ryu Matsubayashi. De av vår klubbs medlemmer som har lært kataene Wanshu, Passai, Rohai og Kushanku fra tiden da TKK hadde Okinawa Kenpo Karate som stilart vil kunne se i den første av disse bøkene at disse kataene er tilnærmelsesvis identiske med Nagamines kataer av samme navn.

Shorinryu karate

Shorinryu er en fellesbetegnelse for stilarter med røtter i byene Shuri og Tomari på Okinawa. Felles for stilartene som benevnes Shorinryu er at de vektlegger hurtighet, smidighet, bevegelighet og evnen til å kombinere teknikker. Den versjonen av Shorinryu som vi underviser i i klubben vår er Japansk Shorinryu Kenshinkai med utspring i havnebyen Fukuoka i Japan.

På japansk finnes det flere måter å skrive Shorinryu på som gir forskjellig mening. Vår måte å skrive stilartens navn på betyr «ung skog». I vesten har mange sett på dette som et symbol på at teknikkene utføres etter prinsippet fra en ung furukvist; ettergivende når den bøyes, men kommer tilbake med snert i kontringen. Om stilartens navn har noen filosofisk betydning, hvem vet? Leser man tegnene på kinesisk i stedet for på japansk blir uttalen «Shao-lin», navnet på det kinesiske tempelet der historien vår startet.

Tsutomu Watanabe

Akio Nozoe var en elev av Shoshin Nagamine og Choki Motobu og han skal også ha trent under flere Shotokaninstruktører før han utviklet sin stil av karaten som fikk navnet Kushinkai som han underviste i i Kumamoto i Japan. En av hans elever igjen var Shigenobu Nakano som i tillegg studerte Wadoryu karate og som med hjelp fra Nozoe utviklet stilarten Shorinryu Kenshinkai som han underviste i i Futsukaichi ikke så langt fra Kumamoto. Hans fremste elev Tsutomu Watanabe, 7.dan, er i dag leder for Montreal Karatklubb i Kanada og overseas director for vår stilart. Watanabe reiste hvert år til Japan for å trene med sin mester, Nakano, så lenge Nakano levde (frem til 2012). Watanabe har i mange år kommet til Norge hvert år, i forbindelse med Shorinryuleiren tidlig på sommeren, senest sommeren 2016.

Vår stilart, Shorinryu Kenshinkai Karatedo, er en liten stilart med klubber kun i Japan, Canada, USA og Norge. Etter Nakanos død i 2012 tok Yoshitake Toshiyuki over som stilartens overhode. I Norge er Terje Årdal (7.dan) leder for stilarten og høyest graderte utøver.